I Norge, fra 1. januar 2006 er en forsikringstaker som et utgangspunkt gitt anledning til å avbryte en løpende forsikringsavtale for å tegne forsikring i annet selskap. Dette følger av lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr. 69 (FAL 1989). Loven gir imidlertid, på nærmere bestemte vilkår, forsikringsselskapene adgang til å gjøre unntak fra dette for bestemte næringskunder. I det følgende redegjøres det kort for tidligere rettstilstand, nåværende hovedregel samt unntak.
Forsikringstakers adgang til å si opp løpende forsikringsforhold - før og nå
I tidligere forsikringsavtalelov av 6. juni 1930 (FAL 1930) kunne forsikringstakeren ved livsforsikring når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold. For skadeforsikring inneholdt loven imidlertid ingen regler om oppsigelse i forsikringstiden eller om fornyelse. Hovedregelen var at forsikringsavtalen var bindende for begge parter i forsikringstiden. Forsikringstaker var således forpliktet til å påvise en særskilt hjemmel for å kunne si opp forsikringsavtalen i forsikringstiden.
Ved revisjon av FAL 1930 var lovutvalget av den oppfatning at det burde gis en åpen adgang for forsikringstaker til når som helst å kunne tre ut av forsikringsavtalen. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av Justisdepartementet i FAL 1989. Hovedbegrunnelsen var at en fri oppsigelsesadgang kunne medføre uoverveide oppsigelser og/eller åpne for uheldig påvirkning utenfra. Det ble også påpekt at en slik adgang ville føre til økte omkostninger for selskapene, som måtte belastes forsikringstakerne. Adgangen ble dog, av forbrukerhensyn, holdt åpen for de tilfeller hvor forsikringsbehovet falt bort eller der det forelå andre særlige grunner, som for eksempel inntruffet skade.
Over tid har flere forsikringstilbydere kommet på markedet. Lovgiver valgte derfor, av konkurranse- samt forbrukerhensyn, å utrede hvorvidt forsikringstaker skulle gis ytterligere adgang til å si opp forsikringsforhold. Resultatet ble at forsikringstaker fra 1. Januar 2006 også fikk anledning til å flytte sine løpende forsikringer fra et selskap til annet.
Nærmere om ”flytteregelen”
Bestemmelsen er nedfelt i FAL 1989 § 3-6. Det gis i bestemmelsen adgang til å si opp forsikringen og flytte denne til et annet selskap. Motivet for lovendringen var, som tidligere nevnt, å øke konkurransen mellom selskapene og der igjen oppnå lavere premie. Hensynet til den enkelte forbrukers behov for å samle forsikringer i et selskap var også en del av begrunnelsen.
Bestemmelsen inneholder regler om varsling fra forsikringstakers side samt regler om oppgjør i forbindelse med flytting.
Forsikringsselskapet er gitt adgang til å unnta enkelte næringskunder fra ”flytte”-muligheten
FAL (1989) er som et utgangspunkt ufravikelig, dvs at selskapet ikke kan inngå avtaler med forsikringstaker som er dårligere enn det vern FAL 1989 gir. I FAL 1989 § 1-3, 2. ledd gis imidlertid selskapet rett til å avtale noe annet enn det som fremkommer i FAL 1989.
Det karakteristiske for disse unntakene er at de knytter seg til bransjer og forsikringsobjekter med sterkt internasjonalt islett og eller med gjennomgående store og sterke forsikringstakere i næringsvirksomhet. Disse antas å ha en så omfattende organisasjon eller et slikt tilfang av økonomiske ressurser at de enten har eller vil kunne skaffe seg den nødvendige forsikringsmessige ekspertise. Noe behov for vern gjennom ufravikelige bestemmelser antas derfor ikke å foreligge.
If har valgt å benytte seg av lovens adgang til å gjøre unntak fra ”flytte”-regelen. I praksis innebærer dette at alle våre industrikunder samt en del av våre commercial kunder ikke vil ha adgang til fri flytting. Dette vil fremgå av den enkelte kundes polise. Kundene det her dreier seg om er store næringskunder - ofte med kompliserte globale programmer.
